Nytt EU-regelverk for genredigering: Hva betyr det for Norge?

Nylig har to webinarer i regi av NCE Heidner Biocluster belyst både den teknologiske utviklingen og de regulatoriske prosessene som nå pågår i Europa, og hva dette kan bety for Norge. Webinarene ble holdt av Sigrid Bratlie, molekylærbiolog og en av Norges fremste eksperter innen bioteknologi, og Aslaug Hagen, seniorrådgiver seksjon planter og innsatsvarer i Mattilsynet.

En teknologi som allerede er tatt i bruk internasjonalt

Genredigering, blant annet ved bruk av CRISPR-teknologi, gjør det mulig å endre DNA presist, og ofte på måter som også kunne oppstått naturlig eller gjennom tradisjonell planteforedling. Internasjonalt så benyttes teknologien til å utvikle planter med økt sykdomsresistens, høyere avlinger og for å kunne redusere behovet for plantevernmidler. Det forskes også på egenskaper som bedre klimatilpasning og forbedret næringsinnhold.

Flere land, bant annet USA, Kina og Storbritannia, har allerede åpnet for markedsadgang for genredigerte organismer. EU har hittil regulert slike planter som GMO, etter en dom i EU-domstolen i 2018. Dette utløste en omfattende prosess for å vurdere om regelverket var tilpasset den teknologiske utviklingen.

EU skiller mellom klassisk GMO og NGT

Resultatet av denne prosessen er et nytt regelverksforslag som skiller mellom ulike typer genredigerte planter. Planter med et begrenset antall målrettede genetiske endringer – endringer som også kunne oppstått naturlig – foreslås unntatt fra krav om full risikovurdering, merking og sporbarhet. Mer komplekse endringer vil fortsatt reguleres under GMO-regelverket, men med enkelte tilpasninger.

Forslaget ble politisk enighet om før jul, og endelig vedtak i EU forventes i løpet av våren. Dersom det vedtas, vil det representere en betydelig justering av EUs tilnærming til genredigering i landbruket.

Norge: Et mer sammensatt bilde

I Norge er situasjonen mer kompleks. EUs såkalte “GMO-pakke” fra 2003, som regulerer genmodifisert mat og fôr, er fortsatt ikke innlemmet i EØS-avtalen. Det betyr at Norge i dag har et mer fragmentert system enn EU, der godkjenning av levende GMO og prosesserte produkter håndteres i ulike regelverk og under ulike myndigheter.

Dersom GMO-pakken blir tatt inn, vil et stort antall GMO-varianter som allerede er godkjent i EU i prinsippet kunne bli tilgjengelige i Norge. Samtidig har Norge særnorske tilleggskrav i genteknologiloven knyttet til bærekraft, samfunnsnytte og etikk, noe som gjør tilpasningen til EUs regelverk politisk og juridisk krevende.

Når EU nå beveger seg videre med et eget NGT-regelverk, oppstår et nytt spørsmål: Kan Norge innlemme NGT-regelverket uten samtidig å avklare GMO-pakken? Og hvordan skal eventuelle nasjonale tilpasninger håndteres innenfor rammen av EØS-avtalen? Innlemmelse forutsetter at regelverket vurderes som EØS-relevant, at det forhandles og tas inn i EØS-avtalen i samspill med Island, og at det gjøres nasjonale lovtilpasninger. Dette er både en juridisk og en politisk prosess.

Mer enn et regelverksspørsmål

Utviklingen handler ikke bare om tekniske definisjoner og godkjenningsprosedyrer. Dette skjer parallelt med et bredere geopolitisk og økonomisk skifte. EU har de siste årene løftet bioteknologi som en strategisk satsing for konkurransekraft og bærekraft. Samtidig investerer land som USA og Kina tungt i utvikling og kommersialisering av nye bioteknologiske løsninger.

For Norge reiser dette flere prinsipielle spørsmål. Skal vi primært være regelmottaker, eller ønsker vi å delta aktivt i utviklingen av fremtidens bioøkonomi? Hvilke rammevilkår trenger norske foredlingsmiljøer, forskningsinstitusjoner og næringsaktører for å konkurrere på like vilkår med Europa? Og hvordan balanseres hensynet til forbrukertillit, bærekraft og innovasjon?

NGT-regelverket i EU er i ferd med å bli vedtatt. Når og hvordan det eventuelt blir en del av norsk rett, vil være avgjørende for retningen norsk bioøkonomi tar de neste årene.